bunadshelvete

forholdet mitt til bunad er et ganske komplisert forhold, type elsk-hat forhold. Jeg elsker bunaden og symolikken i den. Men å gå med bunad i 20 plussgrader er ikke alltid på min topp10-før jeg dør- liste.

Siden det er 17. Mai har jeg reist hjem til foreldre og familie. Det har vært en stund siden sist jeg var hjemme, og sånt merker mann, spesielt når lillebroren din har hengt opp et brev på døren der det står : BARE til eieren av dette rommet. På innsiden er det teipet fast en kondom til et ark med en kjempepil som peker mot den og en tekst som sier: Hei, fint at du er hjemme igjen. Her er en presang til deg og typen. I mitt hode er lillebroren min fremdeles 8 år gammel, og han leker fremdeles okse og "felleleken" på trampolinen som pleide å stå i hagen, men  som ga fra seg sin siste sprett etter en telttur med vennegjengen.

I kjøleskapet står det en skål full i jordbær. Skuffene nederst er fylt opp med grillmat og kaker. Jeg merker betydelig forskjell i standaren. Hjemme i Bergen er alt jeg har i kjøleskapet noen kirsebær på glass, soyasaus og ketchup.Jeg har fremdeles ikke, etter to år, klart å komme helt inn i denne " kjøp mat til degselv" tingen.  Jeg tok med madrassen min fra senga hjemme, og til Bergen. Korttenkt av meg, nå som jeg må sove her med en dårlig madrass jeg pleide å ha i leiligheten.

Men det er 17. Mai, og det er noe helt spesielt med denne dagen. Jeg tenker ikke på at det er nasjonal dagen, heller det at det er den eneste dagen, bortsett fra bursdagen min, at jeg kan spise 8 is uten at pappa har trangen til å fortelle historien om vennen hans som døde av diabetes på grunn av daglig inntak av cola og boller. " Han døde i en alder av 40, er det det du vil?" Pappa mener det godt, tror jeg.

Stjal et internett bilde. Etter 17. mai regner jeg med at jeg blir bedre, skal fortelle alle mine gode barndomshistorier og hvordan jeg lurte min bestevenn til å tro at mcdonalds brukte menneskefingre i burgerne.
God 17. Mai