Jeg vet ikke om jeg elsker eller hater disse realitetsoppdateringene. Disse uventende slagene. Jeg burde vel sett det komme. Jeg har kastet bort tre år på deg.

Hva forventet du egentlig?

Hvem faen tror dere at dere er? Dere som tror dere kan leke sånn dere vil og ikke etter de fastsatte reglene på lekeplassen. Dere med et gudekompleks og som tror at verden dreier seg om dere? Faen ta dere!

Faen ta deg. Du som har ringt og grått i telefonen. Du som har brukt fire måneder av min tid på å klage over typen din, som forøvrig er den mest manipulerende drittsekken jeg har vært så uheldig å møte. Det var mine fire måneder. Mine 122 dager jeg hadde disponibelt på å være lykkelig. På å føle meg noenlunde levende. At du og det dramaet ditt skulle ta så stor plass i mitt ( Merk: MITT !!) liv hadde vel ingen trodd. Hvem faen tror du at du er?

Og faen ta deg! Du som liksom skulle være min nøytrale venn. Som jeg aldri trengte å bekymre meg for. Du er så jævla arrogant. Ingen vet hvorfor vi i det hele tatt er venner. Du som har brukt fire uker på å ignorere meg, men som så ut av ingensteds tekster meg i fylla og som ringer meg når jeg har fri. Du har ødelagt deg selv, jeg er ikke så selvdestruktiv at jeg faller for den badguy-holdningen. Jeg er sluttet med dårlige vaner, og du er min dårlige vane nr.1. Jeg skal aldri se deg igjen!

Dette er ikke barneskolen lengre. Det er ikke bank og tårer en dag og så bestevenner neste dag. Dette er blodig alvor.

I går var helt fantastisk. I kort dongerishorts, nye blå converse og Hotnsweet på innerlomma på utestedet som vi styrta på badet. Jeg dansa hjertet mitt ut i offentlighet, og skrek med til sanger jeg aldri har hørt før. Dette er min generasjon. Jeg er både flau og fornøyd på samme tid.

I dag våknet jeg klokken 06.12. Jeg tok med meg dyna og la meg på badet. Jeg erfyllesyk. Damien Rice og Sigur Ròs har prøvd å hjelpe meg over hangoveren, men kroppen nekter. Straffen for å være lykkelig for en kveld er hard dagen der på. Det er få ting som gjør meg så lykkelig som alkohol. Det er ikke en evigvarende lykke, men likevel...

Jeg har fri fra resten av verden, og det føles egentlig ganske naturlig. Å ikke omgås noen gjør ikke noe akkurat i dag. I dag er det bare meg og Paskalev. Musikalske og talentfulle Paskalev.

Det er vår ute. Det har vært vår en stund. Jeg merket den natten jeg var hos mine venner på Landås. Vinduet var åpent og Bergen var stille. Det luktet fuktig vår. På andre siden av Bergen lå Løvstakken, uberørt.

Våren minner meg om mitt første år i Bergen. Snart er det over. Det er fint, likevel trist. Å tenke på menneskene som drar, og de nye som umulig kan erstatte de gamle. Det beste er å få amerikaneren min hjem. etter to lange år borte. Man burde kunne hatt alt. Det skulle alltid vært som den gangen vi gikk over puddefjordsbroen den sommeren du var hjemme. Det var varmt og jeg gikk i skjorten jeg fikk fra min venn med afro.

Jeg merker at jeg ikke er klar for dette enda. Det er for store forandringer. Må det forandres i det hele tatt?

Take me out tonight, where there's music and there's people who are young and alive. Driving in your car, I never never want to go home because I haven't got one anymore.

Vinterferien er over og jeg har seriøse tilpasningsproblemer. Jeg har røykt min siste pakke lucky og kvittet meg med alle dårlige vaner. Det er ikke lengre vinterferie og uforsiktig oppførsel, ikke lengre å dele en røyk med Bergens kjekkeste gutt borti en gate på en torsdagsnatt. Alt er tilbake til normalt. Jeg har levd, og det har blitt mitt eget personlige heroin. Jeg vil aldri gå tilbake.

Og mest av alt vil jeg aldri tilbake til deg.

Vi e bare en fortelling, hørar du? Vi e bare helt tilfeldig, hørar du? 

Du sa til meg at det var opp til meg- Så meg aldri tilbake.

Du sa til meg at det var opp til meg - Så eg så meg aldri tilbake!

Jeg er ikke klar til å gi slipp. Du sa unnskyld og jeg smeltet som is på en varm sommerdag. Jeg skrev engang at det at jeg var kynisk skulle være livbøyen min, sørge for at jeg holdt hode over vannet. Og at det noen ganger fristet å dyppe hodet under, bare for å gi slipp på tryggheten. Jeg er mer enig nå enn noengang før. 


Havet er fremdeles like stort som det var før. Og risikoen for å miste seg selv der ute er større. Man kommer aldri til land igjen om man forsvinner der ute.

Jeg har egentlig ikke noe å si. Jeg tror at for engangs skyld så burde jeg bare si takk for meg. Jeg vet ikke hva jeg vil, og jeg lar meg selv bli surret inn i kjærlighetsdramaer som ikke engang eksisterer. Jeg tar hatten av for alle gutter jeg noensinne har vært i nærheten av. Hva jeg tenkte med, det aner jeg virkelig ikke.

På nynorsk heter det så fint "kjærleik".. Og det er det alt dette her er: Bare en lek. Det er de samme opp og nedturene, uavhengig av hvilke personer det innvolverer, og likevel lurer vi oss selv til å tro at denne gangen er det anderledes. Det er aldri anderledes.  


Dette vet jeg. Jeg gikk rundt tre kvartaler for å unngå deg, dra ut tiden. Jeg røykte opp en halv pakke Lucky bare for å unngå å måtte konfrontere deg. Fra min side, så er det dødt, oss to. Vi har nok aldri vært noe. Men likevel unngår jeg deg. Kleinheten som det medfølger om vi tilfeldigvis skulle møte på hverandre- Skal det aldri gå over? Skal det aldri bli anderledes?