"Do you know the big problem with a disguise, Mr. Holmes? 

However hard you try, it's always a self-portrait." 

"You think I'm a vicar with a bleeding face?" 

"No, I think you're damaged, delusional, and believe in a higher power. In your case, it's yourself."

Den der superpositive og seminaive holdningen om hvor flott 2013 kommer til å bli kan du egentlig bare dytte ned i halsen. Vi entret 2013 på en usedvanlig verdig måte om jeg må si det selv. Har vi blitt voksne allerede?

Det er ikke lenge siden alle festene i Nattlandsveien, der jeg rota med min venn med afro, eller når vi løp nedover Blekenberg om natten. Telefonboksen klokken 04.00 en vinternatt, eller å løpe langs bybaneskinnene. Hvor blir alle disse kveldene av? Alle de vakre klisjèene som vi levde for, og som vi så intenst ønsket og vedlikeholde. Det å vokse opp er synomymt med å bli gammel og kjedelig.

Jeg har snudd sengen min på soverommet og fjernet gardinen. Jeg stirrer det jeg frykter mest i hvitøyet. Det store, tomme rommet som spiser deg levende. Outer space/uendelig tomrom. Om man skulle være så uheldig å falle ut av romskipet sitt en dag man cruiset rundt i rommet ville man bare sveve rundt. Blodet ditt ville kokt og du ville blitt kvalt, men kroppen din hadde svevd rundt i rommet uten en bekymring i verden, bokstaveligtalt. Jeg som fryktet å miste meg selv ute på havet, dette er på et helt nytt nivå. Godt nyttår alle naive sjeler og uknuste hjerter. 2013 blir et bra år, jeg kan føle det på meg!

Eg var vel bare et barn når de sa vær en mann,
 begravde min uskyldighet aleine i en trappeoppgang.

Jeg kommer til å ødelegge deg. Ta en risikovurdering før du engasjerer deg emosjonelt. Apatien min vil knuse deg.

I know that starting over is not what life's all about.

But my thoughts were so loud, I couldn't hear my mouth. 

Jeg kommer meg aldri avgårde. Jeg sitter fast her. Noen av de mest fantastiske menneskene jeg kjenner har dratt sin vei, og vi andre er igjen her. Vi har stagnert. 

De vakre menneskene mine. 

Er det slik at de mest ødelagte sinnene er de vakreste eller er de vakreste sinnene de mest ødelagte? 

Jeg har en venn som er sjømann. Han tilbringer lange, mørke dager ute i Nordsjøen. Bare tanken skremmer meg. Isolasjonen og tanken på å måtte holde ut sitt eget selskap gjør meg fysisk kvalm.

Bare å ha så mye tid disponibelt, det kan dytte meg til randen av en depresjon, likevel er jeg aldri lykkeligere enn når jeg kan få gå alene hjem om natten. Som alle sommernettene etter en fuktig tur på byen. Det er noe romantisk ved det å være deprimert eller apatisk.

Jeg tenker aldri. Det vil si: Jeg prøver å aldri tenke. Hjertet mitt tåler ikke all denne tenkningen. Det er den som lokker frem depresjon og apati.

Engang leste jeg om et psykologisk eksperiment hvor forskere hadde kommet fram til at det var alle disse "lykkelige sluttene" i film og lignende som gjorde oss mennesker så ulykkelige- Fra nå av skal jeg bare se grusomme slasherfilmer hvor alle dør og ingen får Mr. Right eller Prince charming. Jeg skal holde meg til kalde, apatiske dokumentarer, helst "hvordan lages det", hvor du kan oppnå unyttig kunnskap om enda mer unyttige ting- Jeg vet hvordan man lager sko av krokodilleskinn.

Hvorfor forventes det en lykkelig slutt. Hvorfor er alle så i mot denne tanken om å måtte leve resten av livet sitt ut som en ensom galning, for så å ende livet sitt ved hjelp av et 500 kroners belte av falskt krokodilleskinn?

Hvorfor må jeg tenke så mye.

I dag verden, har du vært helt uforståelig og helt absurd.


Det var som om all den dårlige karmaen jeg hadde samlet opp bare kom tilbake og bitchslappet meg. Jeg skulle aldri mobbet vakten på kvarteret for at han lignet på et Jonas Brothers-medlem, jeg skulle aldri løyet til den skumle afrikaneren om at jeg verken hadde mobil, facebook ELLER mailadresse og jeg skulle i hvertfall aldri sagt til han narkomane at ingen bortsett fra narkomane bruker småpenger i 2012.

Det var som om alle guttene jeg har rotet med i løpet av disse tre årene lagde en pakt om å komme tilbake på en og samme dag.

Alle kom for å samle sjelen min samtidig, jeg skulle solgt den mens jeg hadde mulighet til det.

Få ting er vakrere og tristere enn poetisk rettferdighet. Som da du lo av at jeg likte John Olav. Du mente han var tidenes narkis, forrige uke fant jeg deg i parken. Du har tapt deg. Selvdestruktiv og ung er en farlig kombinasjon om du ikke har noe du kan falle på. uten et trygghetsnett. s

"Det er større sannsynlighet for at intelligente mennesker prøver stoff enn at mindre intelligente gjør det. Dette. er fordi intelligente mennesker kjeder seg og mangler utfordring i hverdagen."

Ha et fint liv, nygårdssparken er finest om høsten.

Hei Bergen, min slitne tøs. Det blir oss to for alltid.

Tre år er endelig over. Det gjør ikke vondt, det er mer som en lettelse. Som å endelig få amputert den betente foten som bare hang der og gjorde vondt hele tiden.

Tre år som fri og uavhengig - nesten foreldreløs.

Var jeg noengang lykkeligere enn da Janove Ottesen avsluttet konserten på Koengen med Die Polizei? En sommernatt i regnet. 6000 ensomme sjeler samlet på en og samme plass? Kan det bli bedre og verre enn disse tre årene?

Jeg har helt andre holdninger enn før. Min mor sier at jeg aldri blir voksen, men jeg er ganske sikker på at dette er så voksen som jeg kan bli. Jeg er også ganske sikker på at dette er så lykkelig som man kan bli, og det skremmer meg. Det at livet ikke er mer enn å bli voksen, for så å dø. Vil man at livet skal være mer må man tilsette det selv. Smakstilsetninger og lignende. Alkohol er min personlige favoritt-smakstilsetning.

Jeg sliter med å forstå at Dr. Who ikke er ekte og at Matt Smith aldri kommer og henter meg med The TARDIS, men mest av alt sliter jeg med å forstå hvorfor Alice forlot Wonderland.