Så jæla levende

Hjernen min har tatt meg med fra min lille leilighet i Laksevåg til den ytterste kanten av galskap. Eksamen kommer til å drive meg vanvidd. Der jeg bor går det en motorvei forbi, over den går det en bro. En bro for både biler og fotgjengere. Jeg tenker for alltid at det hadde vært så befriende. Jeg og min venn, rapperen, snakket om dette. Den trangen vi har til å kaste oss forran biler når de kjører forbi i 60 kilometer i timen, eller å hoppe fra broen over motorveien. Den trangen jeg kjemper mest mot er den jeg får når jeg ser mye glass og knuselige ting står stilt opp på et bord. Hvert fiber i kroppen ønsker å dra hånden gjennom, dytte det ned. Sånn som du ser på tv, tallerkner som knuser mot gulvet i sakte film. Man kjenner til konsekvensene, men rushet. Å kjenne at man lever. "Man følar seg jo så jæla levende, ikke sant? Som man følar at hele verden snurrar rundt bare DEG." 

Og det er vel det vi alle vil, føle oss levende. Jeg kjenner en som forteller meg at han føler seg død innvendig, og som fyller tomrommet opp med andre ting. Av og til, så stenger han seg av, og det er vanskelig å komme til han. Det tok et par år før jeg skjønte det, og nå som jeg vet det tenker jeg av og til at det hadde vært lettere om jeg ikke visste det. Ærlighet er brutale greier, jeg har et prinsipp om å alltid være ærlig, det er ikke alltid positivt, men sånn er det vel når man må stå på prinsippene sine.

I natt skal jeg ligge å høre til suset fra motorveien igjen, alle bilene før de når tunnelen.