Motorvei 555

Gårsdagen var noe for seg selv, noe stort. Et øyeblikk i livshistorien min verdt å huske på. Det skal definitivt inn i sagaen om livet til nevrotikeren. Jeg har lenge gått og tenkt på alle disse personlighetene jeg kjenner. Alle de individuelle menneskene som inspirerer meg, og som driver meg vanvidd. En dag skal jeg skrive en bok om disse. De jeg vandrer gatelangs med på nattestid, de jeg snubler gamleveien som går langs motorvei 555 til Sotra etter tidenes festival i loddefjord, 5071, og de som bare rett og slett ringer meg midt på natten for å fortelle meg at de elsker meg, uansett tilstand.

Klokken er halv fem, jeg sitter fremdeles i gårsdagens kjole og håret er enda mer rufsete enn igår. Jeg og Captein Morgan er ikke lenger på talefot, noe som gjør at jeg må finne en ny venn jeg kan ha et livsvarig vennskap med, et alkoholisert vennskap. 

Ikveld blir det ingen eventyr, jeg begynner nemlig livet som voksen og ansvarlig imorgen tidlig klokken 07.00, bildet er fra da jeg kjøpte mitt andre kamera, ikke helt stødig på fokuset. Ung og dum? Jeg er fremdeles ung og dum.