Nevrotisk gatepop

Den følelsen når du vet du krysser grenser du ikke burde krysse. Som når du flørter med han gutten som egentlig er litt søt, men som du aldri kommer til å få noen interesse for. Eller å gå en uke uten å betale en mobiltelefonregningen bare for å se hvor lenge de er villig til å vente før de stenger telefonen din. For tiden er det enkle, vanlige livet kjedelig. Jeg har vært en pøbel bare fordi jeg har manglet andre ting å ta meg til. Jeg har sabotert det meste jeg kan sabotere uten at det ville få videre konsekvenser for meg. Og han uskyldige, søte. Han kommer jeg aldri til å interessere meg for. Selv om jeg ofte spøker om hvordan det hadde blitt å vært oss to. Det blir aldri oss to. Likevel blir han et offer for sabotasje og pøbeloppførsel.

Men jeg har ikke bare sabotert og kranglet. Jeg har vandret langs bybanesporet om natten, hjemme på morgenkvisten. Jeg har blitt forelsket. I en gutt fra Åmli. Han hadde krøllete hår og tilbydde pianotimer. Jeg har levd litt