Nevrotisk gatepop

Jeg er så sykt ung, så ny. Så grønn! Jeg er naiv, uviten, uerfaren, ukjent for verden om meg, uforsiktig, uintelligent, ugjennomtenkt, usikker. Men likevel så bråsikker på alt, så utrolig og vanvittig sikker på at jeg alltid (les: ALLTID) har rett.

Jeg har vært isolert, nesten døende. Jeg har flyttet møblene rundt i leiligheten for å få forandringer, jeg har lest. Jeg har lest om lederstiler, og hva det tar å være en leder- og jeg har konkludert at jeg, jeg er en ekte leder. Jeg har definitivt de egenskapene en trenger for å bli en ekte leder. Høvding. En ekte høvding. Ikke en sånn tullehøvding som i kanonball, men en ekte en. En med fjær, og maling i fjeset. Nesten litt romantisk er det, å tenke på hvor god en høvding jeg kunne vært.

Utenfor veggene til min lille leilighet ved motorvei 555, så fortsetter verden sin gang. Før jeg ble syk, rakk jeg å se Jonas Alaskas kleine, men likevel utrolig sjarmerende konsert på Kvarteret. I morgen skal de jeg liker å kalle venner på First Aid Kit. Det gjør ikke så mye for min del, jeg har aldri tatt meg tid til å høre på de, men opplevelsen kunne jeg delt. Det er litt som den gangen jeg delte en hel, grillet kylling med min venn fra Bryne på musikkfestivalen 5071 for to år siden. Kyllingen var relativt grei, opplevelsen var tingen.

(Les: all feilinformasjon angående indianere og kanonball er OTNJE sin feil)