Nevrotisk gatepop

Hei Bergen, min slitne tøs. Det blir oss to for alltid.

Tre år er endelig over. Det gjør ikke vondt, det er mer som en lettelse. Som å endelig få amputert den betente foten som bare hang der og gjorde vondt hele tiden.

Tre år som fri og uavhengig - nesten foreldreløs.

Var jeg noengang lykkeligere enn da Janove Ottesen avsluttet konserten på Koengen med Die Polizei? En sommernatt i regnet. 6000 ensomme sjeler samlet på en og samme plass? Kan det bli bedre og verre enn disse tre årene?

Jeg har helt andre holdninger enn før. Min mor sier at jeg aldri blir voksen, men jeg er ganske sikker på at dette er så voksen som jeg kan bli. Jeg er også ganske sikker på at dette er så lykkelig som man kan bli, og det skremmer meg. Det at livet ikke er mer enn å bli voksen, for så å dø. Vil man at livet skal være mer må man tilsette det selv. Smakstilsetninger og lignende. Alkohol er min personlige favoritt-smakstilsetning.

Jeg sliter med å forstå at Dr. Who ikke er ekte og at Matt Smith aldri kommer og henter meg med The TARDIS, men mest av alt sliter jeg med å forstå hvorfor Alice forlot Wonderland.