Nevrotisk gatepop

"Do you know the big problem with a disguise, Mr. Holmes? 

However hard you try, it's always a self-portrait." 

"You think I'm a vicar with a bleeding face?" 

"No, I think you're damaged, delusional, and believe in a higher power. In your case, it's yourself."

Den der superpositive og seminaive holdningen om hvor flott 2013 kommer til å bli kan du egentlig bare dytte ned i halsen. Vi entret 2013 på en usedvanlig verdig måte om jeg må si det selv. Har vi blitt voksne allerede?

Det er ikke lenge siden alle festene i Nattlandsveien, der jeg rota med min venn med afro, eller når vi løp nedover Blekenberg om natten. Telefonboksen klokken 04.00 en vinternatt, eller å løpe langs bybaneskinnene. Hvor blir alle disse kveldene av? Alle de vakre klisjèene som vi levde for, og som vi så intenst ønsket og vedlikeholde. Det å vokse opp er synomymt med å bli gammel og kjedelig.

Jeg har snudd sengen min på soverommet og fjernet gardinen. Jeg stirrer det jeg frykter mest i hvitøyet. Det store, tomme rommet som spiser deg levende. Outer space/uendelig tomrom. Om man skulle være så uheldig å falle ut av romskipet sitt en dag man cruiset rundt i rommet ville man bare sveve rundt. Blodet ditt ville kokt og du ville blitt kvalt, men kroppen din hadde svevd rundt i rommet uten en bekymring i verden, bokstaveligtalt. Jeg som fryktet å miste meg selv ute på havet, dette er på et helt nytt nivå. Godt nyttår alle naive sjeler og uknuste hjerter. 2013 blir et bra år, jeg kan føle det på meg!