Jeg husker jeg tenkte at livet var ganske fint. ganske fint i det kalde pøsregnet på bryggekanten, ytterst på kanten. Selv om det ikke ble oss to, og selv om jeg ikke kunne lage røykeringer. Jeg husker hva vi hadde før. Før tiden tok oss. For du vet hvordan det er, folk vokser fra hverandre på de snåleste måter. Før var du der, på bryggekanten. Og nå er du ikke her lengre. Det var fint å se deg igjen. Det var fint å tenke at du var her, og at ting ikke var kompliserte. Helt enkelt, ikke som før. Selv om du får meg til å tvile fra tid til annen.
2 kommentarer:
KA KA KA KA KA KAAA?!
nei si det. Altså, to be continued?
Legg inn en kommentar