Nevrotisk gatepop

Det var den dagen, da vi satt der, ved det gamle industrihuset ved sjøkanten. For det er tross alt ikke lenge siden. jeg husker at du tok opp røykepakken, tente i en luckystrike og trakk inn. Jeg husker hvordan du lovde at du skulle lære meg å lage røykeringer, og hvordan det en dag, kanskje ble oss to. Det var godt mulig. Og om det ikke ble oss to, så kunne det likevell være fint å tenke på det, fantasere om hvor godt ting hadde vært om det bare var oss to.

Jeg husker jeg tenkte at livet var ganske fint. ganske fint i  det kalde pøsregnet på bryggekanten, ytterst på kanten. Selv om det ikke ble oss to, og selv om jeg ikke kunne lage røykeringer. Jeg husker hva vi hadde før. Før tiden tok oss. For du vet hvordan det er, folk vokser fra hverandre på de snåleste måter. Før var du der, på bryggekanten. Og nå er du ikke her lengre. Det var fint å se deg igjen. Det var fint å tenke at du var her, og at ting ikke var kompliserte. Helt enkelt, ikke som før. Selv om du får meg til å tvile fra tid til annen.

Tvile på hvem jeg er, på hva jeg har og hva vi var.