Nevrotisk gatepop

Min nevrotiske venninne er for tiden i Oslo. Tok nattoget tvers over landet for å delta i begravelse. På andre siden av landet, her i lille, men likevel stor nok til å gå seg bort- by, har det ikke skjedd noe. Jeg har vært i tre begravelser i mitt liv som jeg kan huske. Fra den første husker jeg ikke stort, jeg var ikke så gammel og det var min lillebrors begravelse. Det har ikke påvirket meg stort i ettertid. De to andre har vært begravelser til mine oldemødre, og det har har ikke ødelagt meg så veldig. Jeg har alltid trøstet meg selv med det faktum at alle en dag skal dø. Man blir utrolig kynisk av å jobbe med folk som dør.

I sommer trodde jeg nesten jeg måtte i en ny begravelse- denne hadde helt og holdent knust meg. I dag virker alt så urealistisk. Å se de som mistet sine gjør vondt. Å se min venn gjør nesten vondt.

Å dra tvers over landet for en begravelse er beundringsverdig - Begravelser er triste. Jeg tror ikke jeg er voksen nok til begravelser enda. Ingen blir vel voksne nok for begravelser og tap. Ingen burde bli voksne nok for begravelser.