I know that starting over is not what life's all about.
But my thoughts were so loud, I couldn't hear my mouth.
Jeg kommer meg aldri avgårde. Jeg sitter fast her. Noen av de mest fantastiske menneskene jeg kjenner har dratt sin vei, og vi andre er igjen her. Vi har stagnert.
De vakre menneskene mine.
Er det slik at de mest ødelagte sinnene er de vakreste eller er de vakreste sinnene de mest ødelagte?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar