Nevrotisk gatepop

Jeg har en venn som er sjømann. Han tilbringer lange, mørke dager ute i Nordsjøen. Bare tanken skremmer meg. Isolasjonen og tanken på å måtte holde ut sitt eget selskap gjør meg fysisk kvalm.

Bare å ha så mye tid disponibelt, det kan dytte meg til randen av en depresjon, likevel er jeg aldri lykkeligere enn når jeg kan få gå alene hjem om natten. Som alle sommernettene etter en fuktig tur på byen. Det er noe romantisk ved det å være deprimert eller apatisk.

Jeg tenker aldri. Det vil si: Jeg prøver å aldri tenke. Hjertet mitt tåler ikke all denne tenkningen. Det er den som lokker frem depresjon og apati.

Engang leste jeg om et psykologisk eksperiment hvor forskere hadde kommet fram til at det var alle disse "lykkelige sluttene" i film og lignende som gjorde oss mennesker så ulykkelige- Fra nå av skal jeg bare se grusomme slasherfilmer hvor alle dør og ingen får Mr. Right eller Prince charming. Jeg skal holde meg til kalde, apatiske dokumentarer, helst "hvordan lages det", hvor du kan oppnå unyttig kunnskap om enda mer unyttige ting- Jeg vet hvordan man lager sko av krokodilleskinn.

Hvorfor forventes det en lykkelig slutt. Hvorfor er alle så i mot denne tanken om å måtte leve resten av livet sitt ut som en ensom galning, for så å ende livet sitt ved hjelp av et 500 kroners belte av falskt krokodilleskinn?

Hvorfor må jeg tenke så mye.