Supermaria

Alexander, our older brother Set out for a great adventure. He tore our images out of his pictures. He scratched our names out of all his letters.  Our mother should've just named you Laika... 
Come on, Alex. You can do it! Come on, Alex. There's nothing to it! If you want something, don't ask for nothing! If you want nothing, don't ask for something!

                         
Det er ditt eventyr, dessverre er det ikke plass til andre i det.

Jeg kjenner flere som deg, som prøver og leve fortest mulig, og som fyller seg opp for å unngå å føle seg tom. Sosialdarwinisten i  meg sier at det er din egen feil. Og det er det jo. Selv om jeg av og til tenker at det er min jobb å redde deg. Ingen andre kommer til å gjøre det.


Dette kommer til å ta livet av deg, og jeg sitter og ser på at det skjer.

Jeg vet ikke om jeg elsker eller hater disse realitetsoppdateringene. Disse uventende slagene. Jeg burde vel sett det komme. Jeg har kastet bort tre år på deg.

Hva forventet du egentlig?

I går var helt fantastisk. I kort dongerishorts, nye blå converse og Hotnsweet på innerlomma på utestedet som vi styrta på badet. Jeg dansa hjertet mitt ut i offentlighet, og skrek med til sanger jeg aldri har hørt før. Dette er min generasjon. Jeg er både flau og fornøyd på samme tid.

I dag våknet jeg klokken 06.12. Jeg tok med meg dyna og la meg på badet. Jeg er fyllesyk. Damien Rice og Sigur Ròs har prøvd å hjelpe meg over hangoveren, men kroppen nekter. Straffen for å være lykkelig for en kveld er hard dagen der på. Det er få ting som gjør meg så lykkelig som alkohol. Det er ikke en evigvarende lykke, men likevel...

Jeg har fri fra resten av verden, og det føles egentlig ganske naturlig. Å ikke omgås noen gjør ikke noe akkurat i dag. I dag er det bare meg og Paskalev. Musikalske og talentfulle Paskalev.

Det er vår ute. Det har vært vår en stund. Jeg merket den natten jeg var hos mine venner på Landås. Vinduet var åpent og Bergen var stille. Det luktet fuktig vår. På andre siden av Bergen lå Løvstakken, uberørt.

Våren minner meg om mitt første år i Bergen. Snart er det over. Det er fint, likevel trist. Å tenke på menneskene som drar, og de nye som umulig kan erstatte de gamle. Det beste er å få amerikaneren min hjem. etter to lange år borte. Man burde kunne hatt alt. Det skulle alltid vært som den gangen vi gikk over puddefjordsbroen den sommeren du var hjemme. Det var varmt og jeg gikk i skjorten jeg fikk fra min venn med afro.

Jeg merker at jeg ikke er klar for dette enda. Det er for store forandringer. Må det forandres i det hele tatt?

Take me out tonight, where there's music and there's people who are young and alive. Driving in your car, I never never want to go home because I haven't got one anymore.

Vinterferien er over og jeg har seriøse tilpasningsproblemer. Jeg har røykt min siste pakke lucky og kvittet meg med alle dårlige vaner. Det er ikke lengre vinterferie og uforsiktig oppførsel, ikke lengre å dele en røyk med Bergens kjekkeste gutt borti en gate på en torsdagsnatt. Alt er tilbake til normalt. Jeg har levd, og det har blitt mitt eget personlige heroin. Jeg vil aldri gå tilbake.

Og mest av alt vil jeg aldri tilbake til deg.

Vi e bare en fortelling, hørar du? Vi e bare helt tilfeldig, hørar du? 

Du sa til meg at det var opp til meg- Så meg aldri tilbake.

Du sa til meg at det var opp til meg - Så eg så meg aldri tilbake!

Jeg er ikke klar til å gi slipp. Du sa unnskyld og jeg smeltet som is på en varm sommerdag. Jeg skrev engang at det at jeg var kynisk skulle være livbøyen min, sørge for at jeg holdt hode over vannet. Og at det noen ganger fristet å dyppe hodet under, bare for å gi slipp på tryggheten. Jeg er mer enig nå enn noengang før. 


Havet er fremdeles like stort som det var før. Og risikoen for å miste seg selv der ute er større. Man kommer aldri til land igjen om man forsvinner der ute.

Jeg har egentlig ikke noe å si. Jeg tror at for engangs skyld så burde jeg bare si takk for meg. Jeg vet ikke hva jeg vil, og jeg lar meg selv bli surret inn i kjærlighetsdramaer som ikke engang eksisterer. Jeg tar hatten av for alle gutter jeg noensinne har vært i nærheten av. Hva jeg tenkte med, det aner jeg virkelig ikke.

På nynorsk heter det så fint "kjærleik".. Og det er det alt dette her er: Bare en lek. Det er de samme opp og nedturene, uavhengig av hvilke personer det innvolverer, og likevel lurer vi oss selv til å tro at denne gangen er det anderledes. Det er aldri anderledes.  


Dette vet jeg. Jeg gikk rundt tre kvartaler for å unngå deg, dra ut tiden. Jeg røykte opp en halv pakke Lucky bare for å unngå å måtte konfrontere deg. Fra min side, så er det dødt, oss to. Vi har nok aldri vært noe. Men likevel unngår jeg deg. Kleinheten som det medfølger om vi tilfeldigvis skulle møte på hverandre- Skal det aldri gå over? Skal det aldri bli anderledes?